"Kunne du være så snill og fortelle meg hvor jeg burde gå nå?"

"Det kommer an på hvor du ønsker å ende opp" sa Katten 

Lewis Carroll, Alice i Eventyrland



En av lærebøkene mine sier at man yter mer om man har satt seg mål.  I jobbsammenheng lager jeg stadig mål. Mål for andre. Skriver målplaner. Lager overordnede mål og delmål. Vernepleiere kunne til tider beskyldes for målfetisjer. Men i privatlivet mitt...der er det ikke mye mål å skue. Eller...ingen definerte mål ihvertfall. Og hvis min lærebok har rett, så er jo det litt synd. Tenk hvor flink jeg kunne blitt... Til alt. Men når jeg tenker meg om så ligger jo målene der...ullne, tåkete og vanskelig å få tak i.

Så hvorfor gjør jeg ikke som jeg er så flik til i det jeg setter på meg vernepleierhatten? Er det noe med det forpliktende ved å eksplisitt formulere et mål tro?