fornektelsesperioden tror jeg disse dagene som har gått må kalles.

jeg fokuserer fullt på å finne meg ny plass å bo og på å bygge mitt nye liv. og minst mulig på at jeg føler meg ensom og ønsker meg en å ta avgjørelser sammen med. en å dele problemene med slik at de ikke føles like store.

jeg kommer til å klare meg, jeg kommer til å overleve, det kommer til å gå helt fint. livet ligger fremdeles forran meg, selv om det ikke blir slik jeg hadde håpet. om ikke lenge lager jeg meg nytt håp, nye planer og ny fremtid.

men akkurat nå vil jeg bare glemme at jeg er dumpa. dumpa rett og slett. fy for noe dritt! jeg ignorerer smerten og tar den når den tvinger meg til konfrontasjon. det kommer snart nok det.